she came home for christmas

sanger som gir meg klump i halsen, 2009

Thu, 09 Apr 2009 17:10:23 GMT

robyn - be mine
damien rice - rootless tree (live from the basement)
maria mena - where were you
bon iver - skinny love (live at jools holland)
marit larsen - fuel
jonas fjeld & chatham county line - engler i sneen
ingrid olava - back to love

Sun, 08 Mar 2009 14:54:25 GMT

prosessen med å skrive en del av diktene mine på nytt, og å fikse her og der på mange av de andre diktene, er intens. det er krevende, og jo mer jeg skriver på nytt, jo mer forankrer det vissheten om at alt jeg skriver er rotfesta i opplevelsen av tap og ting jeg har mistet. jeg vet godt at jeg ikke skriver noe særlig bra når jeg ikke går inn for det, når jeg ikke blir oppslukt i å forsøke å finne fram til historien i det hele. i utgangspunktet skulle jeg ikke ha begynt å skrive i det hele tatt. jeg begynte å skrive da jeg var åtte, mest som en mulig tilfluktsrute, mest som en erstatning for at jeg var et barn som ingen så. først var det ikke engang fullgode historier, det var mer 'jente ved navn sånn og sånn er så så gammel, og hun bor der og der, og i hagen har hun dukkehus. hun har en søster og en bror [...]'. jeg drømte meg bort når jeg forestilte meg hvordan livet var for ei fiktiv jente jeg ikke kjente. noen år seinere forandret ordene mine seg. jeg skrev når jeg var alene, når jeg unngikk mennesker og når jeg prøvde å sette ord på alt jeg ikke kunne snakke om. jeg skrev fordi jeg ikke fortalte noen at jeg var hun jenta som egentlig var mest redd for å leve med sin fars familie. jeg krypterte ordene mine så godt jeg kunne, slik at ingen kunne forstå hva de handlet om. til tider var de et hav av koder, men det var slik jeg overlevde. det var ikke før jeg var femten at jeg skjønte at skrivinga mi kunne klare seg bra også utenfor det krypterte. jeg møtte en mann som sa til meg at jeg var altfor ung til å skrive så bra, jeg var altfor ung til å ha så mye innsikt, og jeg hadde ennå så mange år foran meg. han lærte meg så ufattelig mye om ord, om hvor vakkert språket er, og om hvor mye som ikke kan sies med ord. det ble et vendepunkt av dimensjoner. siden den gang har jeg vært opptatt av å fange øyeblikkene og å skrive slik at jeg seinere ville huske det jeg hadde skrevet om.

og i denne prosessen med å skrive dikt på nytt, ser jeg alt dette. diktene mine er fulle av tap, av mennesker jeg har mistet. men jeg skriver fremdeles ikke noe særlig bra hvis ikke jeg går inn for det hundre prosent. på den ene siden vet jeg at diktene mine blir gode hvis jeg faktisk anstrenger meg. jeg vet at hvis jeg får fram hele historien, så er ikke diktene mine de du glemmer med det første. på den andre siden blir jeg innimellom fryktelig ambivalent når jeg ser resultatet etter å ha strevd med diktene mine i mange dager. diktet som heter "Catherine", for eksempel, når jeg ser på det nå, så gjør det like vondt som et dødsbudskap. det ble et vakkert dikt, og all ære til meg selv for det. men det hender jeg tenker at det ikke hjelper stort at diktet er vakkert når det handler om et menneske som ikke er i livet mitt på den måten lenger. et vakkert dikt veier liksom ikke opp for den vonde følelsen som plantet seg i magen på meg den siste gangen vi så hverandre. det er bare slik det er.

tungene våre røper oss

Thu, 01 Jan 2009 22:28:24 GMT

ei stove er ikkje ein heim
dersom eg har tøygd strikken
for langt
vil det ikkje lenger bu
spenst i oss

Fri, 19 Dec 2008 17:25:01 GMT

istad kom jeg over denne teksten fordi marthe hadde kommentert den,
jeg skrev den da jeg var femten, og når jeg leser den igjen nå,
så ser jeg hvor mye det er av "hawaii,oslo" i den, og for et driv - for et driv

"heartbeat"

han visste at morens gamle spilledåse lå lengst til
venstre i vinduskarmen. moren hadde latt ballerinaen i
spilledåsen ta sine evige piruetter når hun ikke fikk sove
om natten.

han spyttet på den hvite kisten. han spyttet og hvisket.
jeg tror han hvisket tilbake alle de øyeblikkene med
hjertevarme pappaen hans hadde gitt ham. ”faens dumme
kirke.” han hvisket, munnen var en streng som holdt på å
ryke. ”etterpå, etterpå skal jeg vise deg spilledåsen i
vinduskarmen og la danserinnen svinge seg i sine uendelige
piruetter.”

en dame formet ordet kondolerer foran oss. øynene dine ble
store og glassaktige. ”faens dumme kjerring! ut! hører
du?” du vred deg ut av grepet mitt, klorte damen i
ansiktet, klorte, klorte, klorte. heartbeat, beat,
heartbeat. stemmen din skjøt opp fra dypet i deg, de tørre
leppene dine sprakk. du spyttet. ”FAENS DUMME KIRKE!” du
sank ned på kirkegulvet. jeg strakte ut hånden, beveget
den over kinnet ditt. ”ikke –” begynte du og bøyde hodet.
likevel lot du meg legge hånda på nakken din, skyve deg
inn mot brystet mitt. ”hore, ” snørret du. ”jævla, jævla
hore.”

heartbeat, heartbeat, heartbeat. jeg danset meg levende,
ut av spilledåsen, inn i hjerteveggen din, heartbeat, en
piruett til, en piruett til. tyllskjørtet flagret, og du
fikk flashbacks, minner av en mor du såvidt hadde sett. du
spyttet, spyttet, spyttet. en sår lyd kom ut av munnen
din. jeg var der fremdeles. husker du det? heartbeat.
hånden min hvilte på ryggen din, jeg danset deg ut av
gråten. husker du det? sov nå. sov.

Sat, 06 Dec 2008 18:53:32 GMT

det er noe utrolig befriende med å ha vindusplass på bakeri sammen med håvard,
noe befriende med måten vi sitter og spiser og snakker og ser på mennesker
og jeg sier alt høyt, alt om c som er heit og som jeg ikke vet hva vil og som jeg lar være å tenke på, alt om min fascinasjon for menn og deres booksmart, alt om filmene jeg har lyst til å se, om det jeg har tenkt på så mange ganger at det ikke henger på greip for meg lenger

og mens jeg kjøper julegaver til mamma og til søsteren min, mens jeg gjør noe jeg ikke ville turt å gjøre for to år siden, mens jeg går fra platekompaniet til tanum til narvesen til en t-banestasjon, ser jeg på alle menneskene, jeg lurer på om de har lyst til å bli foreldre, om de ser for seg at de skal få barn en dag, jeg lurer på hvilke bøker som ligger på nattbordene deres, og jeg tenker på hvordan stemmen min har forandret seg, hvordan jeg kan høres myk ut, jeg kan høres ut som om jeg er blid, jeg høres ikke sint ut lenger, jeg høres ikke anstrengt ut lenger, og da jeg var femten hadde jeg ikke ord for hvor sint jeg var, jeg hadde enkelte ord jeg ikke turte si høyt, og jeg nektet å snakke om A som en gang banket i hjertet mitt så voldsomt at det gjorde vondt hver gang vi stod i jentegarderoben og skiftet, jeg kunne ikke se på henne da, jeg kunne ikke innfinne meg med at mennesker likte hverandres kropper, at de hadde noen å komme hjem til, det var ikke en snøballs sjanse i helvete, det kom ikke på tale

på mandag publiseres det et intervju med meg på dagbladets litteratursider, og et av diktene mine kommer til å bli trykket i avisa, og jeg har tenkt på mye, på at diktene mine, de uttrykker mange av de motstridende følelsene jeg har, alle lagene som må skrelles av hvis man er interessert i å komme til kjernen, det har egentlig ikke vært tydelig for meg før, men jeg merker det når jeg prøver å forklare diktene mine nå, de lar seg sjelden forklare med bare en forklaring, og jeg vet godt at hvis ikke det hadde vært for thomas, hvis ikke det hadde vært for sabrina som fikk meg ut av mørket, hvis ikke det hadde vært for katrine som lærte meg mer om å sette pris på de små tingene, hvis ikke det hadde vært for helge som skrev diktet om oppgang fem b (jeg husker det fremdeles, og jeg har ennå det diktet hengende på veggen, det han en gang skrev til meg), hvis ikke det hadde vært for kristina som fikk meg til å ta det siste steget, fikk meg til å våge å skrive alt jeg ennå ikke hadde skrevet om kinofløyel, hvis ikke det hadde vært for ylva som lærte meg mer om alle ordene man ikke sier enn noen andre har gjort - hvis ikke det hadde vært for alle dem, så hadde ikke diktene endt opp med å være min uttrykksform i dag

og det er når jeg går hjem i snøen, når jeg møter det tilbakeblikket som alltid har vært på netthinna, det bildet av jenta som går hjemover, hun går hjemover, forbi skolen, hun følger trærne slik hun alltid har gjort, hun trekker jakka tettere rundt seg, hun klarer ikke velge om hun skal gå til høyre eller venstre, hun er på gråten og hun vet da faen om hun slutter ordene med a-endinger eller om hun sier stuen og klokken akkurat som sin far, men hun vet at hun ikke har noen å komme hjem til, hun vet at snøen, den kjøler henne ned og nå ser hun seg ikke tilbake, men jeg ser meg alltid tilbake, jeg kan ikke la være å se meg tilbake, jeg sklir fordi snøen er glatt, jeg har ikke bestemt meg for om jeg er mest tilhenger av a-endinger eller en-endinger, og jeg går hjemover, jeg går oppoverbakke etter oppoverbakke, helt til jeg er tilbake i det huset jeg har lært å kjenne på nytt, helt til jeg er tilbake i det huset der jeg lærte å kjenne ordene på nytt

*

skattejakt

de ser
ut
som om de er en innsidehandel
de sitter på kirketrappa

vikla inn
innfiltra
akkurat nå
er de en frivillig skittentøyvask

han gjentar det

han vet jo hva hun er god for
og hun er solgt

Tue, 02 Dec 2008 19:42:00 GMT

til hvem som helst,
anbefal meg tre sanger av kim hiorthøy
jeg er fascinert

for stier å gå seg vill på

Fri, 14 Nov 2008 18:36:46 GMT

inni arma
holder du meg fast

og vekten som svikter ved hoftene mine
den er fra gamle dager, min fars skatoll
jeg tror han vil være antikk nå

du lugger meg
med blikket på lang sikt

i døråpninga, i favnen
er vi ingen av oss
ingen slipper opp

cinematic

Mon, 14 Jul 2008 11:31:22 GMT

suit yourself, darling
tip-toe all along my spine
break in;
prove the lack of space
the imagery that re-invents

you know    i won't pray
that you remember  forget
break a spell on someone's teeth
the defeat is wringing wet
  in my hair

& rearrange
even out the scale
this is the shoreline from where
the ocean rises like a lump in my throat

i swear
you don't recognize
the seconds
   flickering
how my mouth would wrinkle furious
how your ribcage would be at display with grace

nauseous sensations

Mon, 23 Jun 2008 18:45:30 GMT

nauseous sensations, I trade the first line in a book
oh, but in my mind
it is your turn to twirl around
stand where I stand
in my mind we coin ourselves
all the while we are hesitant to kiss
and you say
let's sit on the pavement outside the church
the stairs will stare well
from the crown on the map of my heart
I'll read you my favourite line
you’re in a car with a beautiful boy, and he won’t tell you that he loves you, but he loves you
this is why it has been impossible to coax you outta your shell
'cause you look up dreaming
knowing that scars don't solve theirselves
just as we'll be likely to stumble upon words
yet not aware of the lens that catches everything
even the tiniest crumple in the sheets, telling
someday this will all make sense

paint our smiles already

Wed, 26 Mar 2008 17:18:34 GMT

          and I realize we delude ourselves
   if not broken poetry then scattered memories

          as though the walls
       on my skin are bulletproof
         as though the languages
of your hands are trapped in a frame

       don't consider silencing the heartfelt
don't even believe others can wish on our wrists

if you'll just be real with me...i'll just be real with you.

Thu, 06 Mar 2008 13:41:29 GMT

home is where her heart is

jeg husker det fremdeles, den drømmen, han sitter i vinduskarmen i oslos vakreste leilighet, jeg har låst meg inn, det er seint, det er natt, elller kanskje det er tidlig morgen, jeg vet ikke, men jeg ser kragebeinet hans og jeg vet at jeg en gang sa at jeg skulle bosette meg i halsgropen hans, og det er nå jeg sier det,
kroppen min kan også være en katedral, jeg ser hendene hans i saktefilm, de flimrer, og jeg hører ordene som skal sies og holdes innenfor, han mumler noe om øyvind rimberreid, som for å bevise at vi er en sammensmeltning av språk, som for å mykne meg opp fordi han ellers terger meg med å si at jeg må skrive kjærlighetsbrev til ibsen, og jeg ler, jeg er myk overalt, men jeg ler ikke, jeg tror mer jeg smiler det smilet som er så vanskelig å smile og prøver å la være å rødme, fordi han er en av få som får meg til å rødme og jeg husker jeg gikk sporenstreks til biblioteket og plukket ut øyvind rimberreid fra bokhylla, beveget fingrene over sidene, tenkte at dette eier vi sammen, dette eier vi faenmeg sammen, og det er akkurat her, akkurat her han smiler det smilet som jeg vet er så vanskelig å smile, det er ingen av oss som tror at beina kommer til å bære oss selv om det bare er en meter til det neste rommet, badet med den lille vasken, det er den lille vasken vi begge elsker, jeg tisser med døra åpen, han står der, i døråpningen, jeg vet han ser på den lille vasken, jeg ser blikket hans går i saktefilm, han er for høy for speilet, men han lar vannet renne, og jeg begynner å skjelve, men snart står vi der begge to, clasped hands, vi ser inn i speilet og det er dette som betyr noe: at det er et oss i speilbildet, jeg ser på ham, alle disse ordene som bare sies i denne leiligheten, denne leiligheten er full av nedstøvede skuespill av ibsen, sola kryper over bokryggene, kryper over huden hans, og jeg hvisker at katedralen er åpen, velkommen inn og gudene vet, gudene vet at han sover inntil hjertet mitt, han sover inntil meg etter den korte dansen i stua, midt i mellom alle vinduskarmene, bak gardinene, disse følelsene vil ikke eies, men vi vet begge at vi liker å lese høyt fra bøker, spesielt biopsi og kanskje vill ni åka mera? kanskje akkurat det avsnittet jeg ikke har turt å lese høyt før, smilet hans svever over munnen min, hoftene våre kræsjer og kyssene holder fast, når jeg går fra ham morgenen etter, vet vi begge at dette er noe å ta vare på

juliet's wishes

Thu, 03 Jan 2008 20:13:34 GMT

a quiver through my body; to imagine me and her on a train someday, pirouettes
and smiles, something up our sleeves, a belly laugh rumbling; a breeze
tickling. her fingers stroking the insides of my thighs.

om svart lengsel vet fryd ingenting -- and we may never know what this night is for

Sat, 24 Mar 2007 15:11:19 GMT

jeg kunne alle sangene hans i går.
jeg så gitaren hans, den er en oddball-gitar. han hamret på pianoet. spilte insane. vekslet mellom å hviske og å brøle da han stod med gitaren. spilte elephant. rootless tree. older chests. OG dogs. herregud for en fantastisk mann. jeg fulgte fingrene hans med blikket hele tiden. og jeg smilte, jeg gråt ikke en eneste gang. jeg bare tenkte at he reinvents & believes - he reinvents & we believe. jeg liker inderligheten. du vet aldri hva som venter rundt neste sving. han gjorde et sinnsykt bra sett med ekstranumre, han fyrte av volcano OG i remember samt me, my yoke & i. oh my. da jeg gikk for å ta toget, kjente jeg at den konserten føltes som å komme hjem. at jeg endelig hadde funnet noe nytt å holde fast i. at han klarer seg bra uten lisa.

og jeg likte den nye sangen.
'oh and we’ve never been in this place before
not as it is right now, right now
and we may never know what this night is for
so for now, we’ll just sit around'

"hover" (08/03-07)

Sun, 11 Mar 2007 12:03:35 GMT

you make me think of poetry;
moments of lingering before finally
giving in
everlasting rewrite may
pull a rank on my body

gauntlets
knit a fine line
here you have
paths
in the palm
of my hand
and so it is

you know me from the wrist
to the palm of your hand
do you ever admit
to get lost in the maze

do you ever
hold evidences
just like i
held
them?

om bare man kunne holde fast ved nye minner

Sat, 18 Nov 2006 22:04:54 GMT

det var som et kutt på innsiden av låret mitt
i dag er det bare et arr, i dag er det bare en påminnelse
det er bare en påminnelse om hvordan hun
rispet inn en liten bue i huden min

jeg vil kunne dele arret
uten å hele tiden måtte tenke over
hvilke deler av arret som er for stygge til å vises
jeg vil kunne dele arret uten at jeg føler at hun vokter over det

men jeg skjønner at hun alltid vil vokte over arret
jeg skjønner at jeg må lære meg å leve med at jeg både
kan dele arret med andre og at det samtidig
føles vanskelig at hun vokter over det

for aller helst vil jeg smile hele tiden
når du stryker fingertuppene dine over arret
når du går deg vill i de smale stiene man nesten ikke kan se
og så smiler du fordi jeg smiler og jeg smiler fordi du smiler

Mon, 30 Oct 2006 20:54:12 GMT

om bare ordene kunne bety noe annet enn dette,
skrev jeg tidligere i dag

jeg har et kne som har hovnet opp
og jeg føler meg som da jeg var femten år
og nektet å snakke om ting fordi det ikke
var noen vits i å rippe opp i mine såreste tanker
det var ikke noen vits i at de visste
hvorfor jeg ikke snakket med henne lenger

og nå, nå sitter jeg bare og
streker over ord, skriver på nytt
for jeg fryser på fingrene

det er stor forskjell
på å komme seg forbi
og å gå videre

om bare ordene kunne bety noe annet enn dette

still my body aches

Sun, 24 Sep 2006 09:14:49 GMT

jeg vet ikke helt hva som går av meg for tiden
på fredag sa jeg til tysklæreren min at jeg ikke skjønte hvorfor det var to flertallsbøyninger for tyske substantiv i ordboka og etterpå så tenkte jeg
at det var å gå langt over streken - hvorfor i all verden skulle jeg si noe sånt,
det føltes som å tråkke på forbudt område

da jeg kom hjem
sa jeg til øygunn at hun minner meg om timo
slik jeg ser for meg at han ser ut i månedene før han dør
for øygunn har klippet håret, nå har hun ikke hår på hodet
og hun svarte at det var det fineste noen kunne sagt om håret hennes
siden vi begge er fanget i sjela av "kjære timo", og etter det
fortalte hun at hun hadde klippet håret helt selv, med saks
og jeg sa plutselig at jeg kunne se det for meg
og da jeg hadde sagt det tenkte jeg at ja jøss
svært så intim du skal være i dag, så jeg sa
unnskyld, det er ikke meningen å høres frekk ut
og så lo hun og så inte alls, vennen
og det slår meg sånn
det at hun sier
kjære sofie til meg fordi jeg er sofie
og jeg svarer åh, timo
og så sier hun
se så, nå er vi forelska
og så flirer jeg så innmari at jeg tror jeg tisser på meg
og jeg drister meg til å spørre om hun vet hva
semper fidelis betyr, for jeg veit at hun går på katta i trondheim
hun lærer latin
og hun vet bare
halvparten
av betydningen
til semper fidelis
og senere den natten
kom det en lang tirade fra oss begge
om ømheten, om viljen til å ha selvtillit
om viljen til å være intim, om ærligheten
og vi er fullstendig enige om hva som er viktig

i går var jeg på middag hos naboen
vi var tre nabofamilier samlet i ett hus
og det som slo meg i bakken var å observere intimiteten utenifra
det er fremdeles vanskelig å forstå at noen tør å vise fram hvor
nære hverandre de er i alles påsyn, men samtidig er det innmari
befriende, det at noen tør

og jeg kjøpte science av thomas dybdahl i går
jeg tror nesten jeg liker dette albummet enda bedre
enn det forrige, jeg liker nærheten, innrømmelsene
som kommer på bånd, og spesielt at han synger

it sent shivers down my spine
to think that i'd someday grow weary of this life
that feels like a big joke
~ still my body aches

we went to bed and turned the stereo on low
heard the timber creek and windows rattle gently
~ dice

and i'm sorry that
you need hollow consolation
no deep appreciaton ever comes that cheap
~ something real

og jeg er glad jeg har ord som faller ned i hodet på meg
jeg er glad jeg plutselig kan se helt klart for meg hva jeg skriver om

jeg tenker at kroppen hans er en katedral, og -

Sun, 10 Sep 2006 13:22:04 GMT

jeg fikk aldri sove i går
så jeg studerte bildene farmor har på veggen på soverommet sitt, det er bilder av at farfar holder en bitteliten, tiny baby, og han trenger bare en arm til å holde babyen, jeg tror det er meg, og på andre bilder smiler de tre barna deres i sola, det gjør voldsomt inntrykk, jeg tror egentlig ikke jeg har lagt merke til de bildene før

og jeg legger meg ned i sengen, det er en dobbeltseng, jeg ser hendene hans i saktefilm, det er ikke snakk om hvem som helst sine hender, det er hendene hans og jeg ser hvordan jeg puster ham i nakken, jeg husker plutselig alt, jeg husker leiligheten jeg drømte om gjentatte ganger, han sitter der i en vinduskarm midt på natta eller i tidlig morgen, jeg ser kragebeinet hans og jeg vet hvorfor jeg sier at jeg skal bosette meg i halsgropen hans en dag, og jeg ser på ham og sier kroppen min kan også være en katedral, jeg ser hendene hans i saktefilm, de flimrer, og jeg hører ordene som skal sies og holdes innenfor, han mumler noe om øyvind rimberreid, som for å bevise at vi er en sammensmeltning av språk, som for å mykne meg opp fordi han ellers terger meg med å si at jeg må skrive kjærlighetsbrev til ibsen, og jeg ler, jeg er myk overalt, men jeg ler ikke, jeg tror mer jeg smiler det smilet som er så vanskelig å smile og prøver å la være å rødme, fordi han er en av få som får meg til å rødme og jeg husker jeg gikk sporenstreks til biblioteket og plukket ut øyvind rimberreid fra bokhylla, beveget fingrene over sidene, tenkte at dette eier vi sammen, dette eier vi faenmeg sammen, jeg ser blikket hans går i saktefilm, jeg tisser med døra åpen, han står der, i døråpningen, og jeg vet han ser på den bittelille vasken, han er for høy for speilet, men han lar vannet renne, og jeg begynner å skjelve, i am near bursting with tears, dette her er så hellig at du kan ikke tro det, jeg reiser meg, ser på ham, strekker ut en hånd og stryker ham over kinnet, alle disse ordene som bare sies i denne leiligheten, denne leiligheten er full av nedstøvede skuespill av ibsen, sola kryper over bokryggene, kryper over huden hans, og jeg hvisker at katedralen er åpen, velkommen inn og gudene vet, jeg husker alt, absolutt alt, hendene hans i saktefilm over kroppen min

og i dag morges, klokka var ti på seks, jeg måtte tisse, for jeg hadde ligget på albuen i flere timer, og jeg reiste meg, beina bærer ikke langt, men det er knapt en meter til den lille vasken, jeg synker ned på toalettet, ser opp på speilet

klokka er ti og farmor finner brød, smør og pålegg, hun har fire alternativer, jeg er enkel, jeg vil ha én skive, jeg vil ha vann, og jeg sier ikke brunost, jeg sier gjetost fordi hun sier det, hun ler, det er den samme latteren som når den vanskeligste kabalen går opp fordi det er jeg som legger den, vi sitter ved spisebordet i stuen (ja, jeg sier stuen fordi det er en stue, det er vestkantendinger i språket), hun sier at de har sluttet å spise frokost ved samme bord, det fungerer ikke lenger, de har blitt for gamle, farfar sitter i den gamle lenestolen og tar for seg aftenposten, dagsavisen, dagens næringsliv og østlendingen, jeg ser på hunden, petra, hun ivrer etter å hilse på meg, hopper opp og ned, farmor sier med den største kjærlighet at petra såvisst er en tålmodig hund

jeg tror jeg skal få tid til å lese igjennom aftenposten og dagsavisen, det er ennå en time til farmor kjører meg til t-banen, men før jeg får tatt for meg avisene, begynner farfar å snakke, og jeg setter utrolig stor pris på disse samtalene fordi de er nødt til å foregå i hans tempo, han er en gammel mann og han har en del skavanker, han har alltid hørt dårlig, han har en lammelse på halve stemmebåndet, men du verden, han har alltid vært en vakker mann, han har alltid sett bra ut, vi snakker om skolen, han er glad jeg gjør det bra der selv om han alltid har villet at jeg skulle studere på en ib-linje, og han forteller om da jeg var liten og han hørte så dårlig at samspillet mellom oss bestod av at han holdt meg i hånden mens jeg tok mine skritt over stuegulvet eller at jeg pludret med gjenstandene oppi pappesken de hentet opp fra kjelleren og han bare iakttok meg mens jeg tror farmor satt bak meg selv om han ikke nevner henne, han sier at jeg var en hånd han kunne høre igjennom all lydløsheten og i'm near bursting with tears again

Sun, 03 Sep 2006 15:37:56 GMT

i går var jeg i bryllup, hadde blå kjole
og beundra brudeparet, som må være blant de fineste parene jeg kjenner
det ble holdt taler det stod respekt av, jeg grein da stefaren min holdt tale
(det var lillebroren hans som gifta seg) og helt på slutten knakk stefaren min sammen, stemmen var grøtete, han begynte å grine, og minstesøsteren min sier:
"pappa, gråter du?" og hele forsamlingen ler mykt, det er visst priceless

brudgommen holdt tale og jeg spilte saktefilm inni hodet mitt
thomas sa engang noe om at man fisker opp hele barndommen om man gir alt for kärleken
jeg, jeg spiller saktefilm inni hodet mitt, men jeg vet ikke helt hva det er som spilles
jeg tror det er noe om at jeg skal ha et bibliotek på soverommet mitt en gang
at jeg skal sitte i senga mi med henne, jeg skal ha på meg den blå kjolen
jeg skal lese biopsi høyt for henne
og forhåpentligvis er jeg en mye bedre fotograf da enn nå
og jeg vil ha polaroider i taket, jeg håper jeg ikke er frekk
hvis jeg sier at polaroidene skal gi innblikk i ordene jeg fotograferer øyeblikk med
jeg tror det er noe om at selv om jeg allerede skjønner hvorfor eske sier til jonas
- Ikke lokk opp for fremmede, og bruk for all del lange underbukser!
så drømmer jeg fremdeles om å å klare å lese igjennom skjønne tapere av leonard cohen

klokka er ti, jeg har vondt i føttene, vi sitter ved samme bord og hun har sittet og sett på meg en stund nå, men jeg kvier meg for å se på henne, hva om jeg ikke fikser dette, jeg får alltid denne følelsen når jeg er på fest, hva om jeg ikke fikser dette, og så blir jeg sint på meg selv fordi dette her er for én natt, du kommer ikke til å se henne igjen i morgen, oh my darling clementine, og dette er hva som skjer etter at jeg har bitt meg i leppa og titta forsiktig på henne, prøvd å ikke virke påtatt;

hun sitter ovenfor meg
og smiler meg inn i øynene
jeg smiler tilbake og tenker fy faen så bra

vi skravler om alt og ingenting
hun smiler enda mer og jeg blir smitta av smilet

etterhvert tar hun opp fotografiapparatet sitt
og menneskene rundt oss er godfulle, fulle av snill sløvhet
brudeparet står på stolene sine og kysser
salen er full av begeistring og trampeklapp

hun gjør tre forsøk på å ta bilde av meg
sier jeg har pen kjole
blitzen vil ikke virke
"jeg skjønner visst ikke dette kameraet, jeg" sier hun
og rister på hodet og jeg tenker fy faen så bra
fy faen så heit
forsøker å smile mot fotografiapparatet
når hun endelig får blitzen til å virke
trekker skjerfet tettere rundt meg
"fryser du?"
jeg rister på hodet
blunker, blinker, smiler
hun er jo söt også, jo

jeg har sett på henne i flere timer
og vi har smilt og hun har rettet på behåen
brudeparet har dansa en vakker vals
hun sa: "vent til etterpå, da skal vi danse og jeg har klumsete føtter"
og jeg lo litt for meg selv
og tenkte hun prøver å sjekke meg opp, jo
jeg tror hun fylte glasset mitt med vann og isbiter tre ganger
og jeg sa takk hver gang og hun blinka, blunka
og jeg ble varm

vi delte tyggis
du vet, jeg kan ikke fordra tyggis
og hun fortalte ting jeg memorerte
jeg fortalte om språket, om sommerfuglene i magen
som blir til ørner

og hun henta øl til seg selv
smilte meg inn i øya på tvers av rommet
jeg tenkte øra på stælker, øra på stælker

hun så på meg i tjue minutter
sånn inn i øya

og hun klemte meg da jeg måtte gå

/

i dag klarer jeg ikke tenke på mye
men jeg tenker at dette er jaggu bedre enn one night stands
(selv om jeg ikke kan uttale meg om one night stands)

og de tre tingene som går igjen,
den blå kjolen, ønsket om å lese biopsi høyt for den jeg er kär i når jeg er kär,
og trikken, man kysser alltid på trikken til slutt

Wed, 19 Jul 2006 20:20:24 GMT

jeg forsvant til hytta
i noen dager og jeg skrev
jeg oppdaget gamle ord, jeg oppdaget mr. liten drages ord igjen
og jeg tenker at hvis jeg var gutt, hadde jeg vært som ham;

"1| jeg fyller 20 i august, røyker ved kjøkkenbordet og leser romaner så det ryker, blir nok å se som gateverver (!) for Leger Uten Grenser i sommer, venter på at pianoet mitt skal flytte inn, venter på Godot (det er et kodenavn), kanskje jeg begynner å studere til høsten, kanskje ikke
2| noen ganger danser jeg alene i gangen til "Fistful of love" av Antony & the Johnsons, noen ganger later jeg som om noen ser på, kanskje Den Store Kjærligheten som jeg aldri skulle sviktet, noen ganger glemmer jeg det og tenker at Antony må være min skytshelgen, han er kanskje manges skytshelgen, og det er bra"

*

jeg ser min far
jeg ser ham når han løfter hodet
han er stolt over sin nakke
en dansk melodilinje river fra i februar
det er ikke det at jeg ikke savner ham
det er det at han er et maleri
og maleriet vokser
jeg maler hvite lunger
jeg maler epoker
gutter uten navn
fordi de er som små speil
var det hun som skrev
det kjærlighetsbrevet
jeg alltid drømte
om å få og faen ta deg
du kunne vel ikke forstå
du kunne vel ikke vite
unnskyld meg
den ene gutten uten navn er ikke en gutt
og vi spoler bakover, et kjærlighetsbrev til ibsen
den gangen var skyene myke kruseduller
det jeg ønsket at du skulle forstå, forstod han

*

jeg har hørt på pj harvey nesten sammenhengende;
on a rooftop in brooklyn
one in the morning
watching the lights flash
in manhattan
i see five bridges
the empire state building
and you said something
that i've never forgotten

we lean against railings
describing the colours
and the smells of our homelands
acting like lovers
how did we get here?
to this point of living?
i held my breath
and you said something

og det minnet meg så innmari
om kristine at jeg måtte hjem, jeg måtte hjem
en dag før jeg egentlig skulle
for det blir faen så fint
acting like lovers

*
your honesty is worth shit to me,
synger minor majority og jeg har rablet ned ting etter inspirasjon fra mr. liten drage

01 jeg puster inn den halve sigaretten han en gang røykte i disse gatene, gummistøvlene gnisser mot brosteinen og de sier dette er et stort ps; jeg har tommerfingernegler som tåler alt og blikket hans forteller at jeg ikke kan selges

02 IKKE GÅ OVER GATA PÅ GRØNN MANN det er litt hei hei take it easy menneske but take it! og jeg tror ikke hun vet at man kan lage kjærlighet med colakorker og smil mot smil / i en fransk, sennepsgul kjole svever hun høyt og lavt (eventuelt mellom liv og død) mellom innbilte piruetter og jeg tenker at hun danser for de i himmelen

03 han er virvelvinder, virvler opp kodene mine mine med bokstaver på ryggvirvlene sine, jeg kan si there is an entire alphabet in his face og du vil ikke forstå hvor nær han er | han er noe annet enn you're my dirty little secret and i wanna keep you so tror du ikke jeg vet det |

04 det er noe med dette: det hadde vært fint å ha noen å komme hjem til og jeg vil ikke sette punktum, jeg vil teipe søvnen hans på kassetter og la ham se skjørtet som duver mykt ulikt hvordan vinden nesten risper deg i ansiktet

05 jeg undres hvordan han vil definere det at han har bedt meg skrive kjærlighetsbrev til ibsen, min mor spør etter ham: "og thomas?" og jeg gjør øynene mine skarpe, "hva med ham?", these are the things i never got to say to you, en dansk melodilinje river, river, river

06 balansér
balansér
balansér

your flame in me / i'll rise like an ember in your name

Thu, 15 Jun 2006 16:42:01 GMT

å klare å se noen inn i øynene;
å bære et savn som skrifter

dagens ord;

Tue, 06 Jun 2006 16:49:07 GMT

it aint always how you'd live your life if you could live it again.

mary mother of God
he'd still be a man, and then i can love him
~ og eventyrene skrives om, krypteres og
hemmeliggjøres; you wouldn't fall in love with this man, you know,
it wouldn't be how you'd fall in love with this man again even if it was, honey
- it ain't always how you'd live your life if you'd live it again.

sindri - circles

Mon, 15 May 2006 17:22:35 GMT

& med sirlige bokstaver griper han tak i lungene mine,
med sirlige bokstaver etterlater han seg trykksverte over ribbeina mine,
et sviende epos om hvordan pikken hans er blindeskrift oppover låret mitt

han etterlater seg
et ansikt som er en hel roman

& this is love i can't defend:
i used to live alone
before i knew you

Sat, 22 Apr 2006 12:10:12 GMT

jeg drømmer om et skarpt sollys som gjør oss nakne innenfor gardinene
lars ramslie leser høyt fra bøkene sine og vi sitter der to og to og tre og tre
tenker at

Du sitter der helt alene mens de andre er langt unna deg. De aller fleste er egentlig ganske langt unna deg, meg. Ut av cd-spilleren flyter det ensomhet, det flyter håp, det flyter snow can wait I forgot my mittens. Du sitter under et teppe på gulvet med stearinlys tent i hele rommet, i vinduskarmer og på bord, på gulv, der hvor det går an. Ute er verden opptatt med sitt. Det får den lov til. Alt annet er ikke så viktig bare du kan føle When you gonna make up your mind when you gonna love you as much as I do som flyter ut av cd-spilleren. Du smiler og tenker at jeg har det ganske fint, faen jeg har det ganske fint. På veggen din henger det bilder, tre og tre, fire og fire, fem og fem, seks og seks, i serier bortover, overalt. Det er ganske fint, egentlig, tenker du; at bilder fanger det som en gang var. det blir aldri det. det er litt synd også, tenker du og konsentrerer deg heller om Cause things are gonna change so fast all the white horses are still in bed. Du ser lenger nedover veggen, der ser du en svart ramme med bilde av to unge gutter. den ene har øynene åpne, og den andre lukker øynene og smiler. Det er lykke tenker du. Det er faenmeg lykke. Rammen rundt bildet er svart. Det passer egentlig ikke inn i det blå rommet. Men det gjør ingenting. I en annen ramme, som egentlig var en vinholder, henger det bilder av tolv fine mennesker. Over sengen ser du at det henger sommerfugler. Du sover med sommerfugler. Du legger deg heller oppe i sengen under sommerfuglene. Så tar søvnen et godt tak rundt beina dine, og kryper oppover, legger seg i overkroppen, og du kjenner den allerede i hodet. Den romsterer rundt. Du sovner til I tell you that I always want you near You say that things change, my dear. Du smiler mens du sover. Du er jeg.

og du smiler når du sover
inntil meg
inntil hjertet mitt
she remembers on the bus
men egentlig er trikken finest
vi ler og sola gjør oss fremdeles nakne

jeg vil skrive om hvordan du ser ut
men jeg kan ikke skrive om hvordan du ser ut
så lenge du smiler det smilet som er så vanskelig å smile
kyssene holder fast ved hoftene
linjene deles
du leter etter hjertet hans
tredje første kysset ifjor
jorda er en slu faen
jeg husker
hvordan trappene ser ut
når ingen måker snøen som kommer
jeg husker leiligheten din og kinofløyel
vi er nakne bak gardinene
følelsene vil ikke eies
og kjærligheten har det bra
"det er noe som mangler her"
"jeg vet hva som mangler her"

i'd whisper it
i'd whisper it

du er bare din egen gud
i n t i m i t e t

Alt er vakkert, hele jævla verden er så inderlig vakker. Verden er jævlig. Den er stygg og full av dritt. Jeg bryr meg ikke, jeg elsker deg din faen. Jeg vil spise blomster til frokost og danse opp og ned gatene mens jeg smiler til mennesker og leker gjemsel med meg selv. Lift me from the ground, jeg liker å drømme, jeg liker å leke i skyene. Noen ganger tenker jeg at snøen er skyer, så jeg vasser igjennom, smilende, mens jeg tenker at verden er jævlig. Akkurat nå leser jeg en bok, og jeg er på setning nummer atten, men den står på side femti. Jeg bryr meg ikke om du vil ha meg, for jeg har lovt noe. Jeg er hjerte på tegnspråk.

når jeg går fra deg denne morgenen
vet vi begge at dette er noe å ta vare på

# 389

Thu, 30 Mar 2006 16:14:27 GMT

du smuldrer opp i fotografiene som ikke finnes av deg

vi holder fast ved vinduet, vi holder fast ved hoftene
du smiler det smiler det smilet det er så vanskelig å smile

"thea?"
"ja?"

noen ganger lurer jeg på om du noen gang
kommer til å tørre å sitte i kjøkkenvinduet mitt igjen

med all min kjærlighet;
du er en blåvinget sommerfugl i hånden min.