if you'll just be real with me...i'll just be real with you.
home is where her heart is

jeg husker det fremdeles, den drømmen, han sitter i vinduskarmen i oslos vakreste leilighet, jeg har låst meg inn, det er seint, det er natt, elller kanskje det er tidlig morgen, jeg vet ikke, men jeg ser kragebeinet hans og jeg vet at jeg en gang sa at jeg skulle bosette meg i halsgropen hans, og det er nå jeg sier det,
kroppen min kan også være en katedral, jeg ser hendene hans i saktefilm, de flimrer, og jeg hører ordene som skal sies og holdes innenfor, han mumler noe om øyvind rimberreid, som for å bevise at vi er en sammensmeltning av språk, som for å mykne meg opp fordi han ellers terger meg med å si at jeg må skrive kjærlighetsbrev til ibsen, og jeg ler, jeg er myk overalt, men jeg ler ikke, jeg tror mer jeg smiler det smilet som er så vanskelig å smile og prøver å la være å rødme, fordi han er en av få som får meg til å rødme og jeg husker jeg gikk sporenstreks til biblioteket og plukket ut øyvind rimberreid fra bokhylla, beveget fingrene over sidene, tenkte at dette eier vi sammen, dette eier vi faenmeg sammen, og det er akkurat her, akkurat her han smiler det smilet som jeg vet er så vanskelig å smile, det er ingen av oss som tror at beina kommer til å bære oss selv om det bare er en meter til det neste rommet, badet med den lille vasken, det er den lille vasken vi begge elsker, jeg tisser med døra åpen, han står der, i døråpningen, jeg vet han ser på den lille vasken, jeg ser blikket hans går i saktefilm, han er for høy for speilet, men han lar vannet renne, og jeg begynner å skjelve, men snart står vi der begge to, clasped hands, vi ser inn i speilet og det er dette som betyr noe: at det er et oss i speilbildet, jeg ser på ham, alle disse ordene som bare sies i denne leiligheten, denne leiligheten er full av nedstøvede skuespill av ibsen, sola kryper over bokryggene, kryper over huden hans, og jeg hvisker at katedralen er åpen, velkommen inn og gudene vet, gudene vet at han sover inntil hjertet mitt, han sover inntil meg etter den korte dansen i stua, midt i mellom alle vinduskarmene, bak gardinene, disse følelsene vil ikke eies, men vi vet begge at vi liker å lese høyt fra bøker, spesielt biopsi og kanskje vill ni åka mera? kanskje akkurat det avsnittet jeg ikke har turt å lese høyt før, smilet hans svever over munnen min, hoftene våre kræsjer og kyssene holder fast, når jeg går fra ham morgenen etter, vet vi begge at dette er noe å ta vare på