prosessen med å skrive en del av diktene mine på nytt, og å fikse her og der på mange av de andre diktene, er intens. det er krevende, og jo mer jeg skriver på nytt, jo mer forankrer det vissheten om at alt jeg skriver er rotfesta i opplevelsen av tap og ting jeg har mistet. jeg vet godt at jeg ikke skriver noe særlig bra når jeg ikke går inn for det, når jeg ikke blir oppslukt i å forsøke å finne fram til historien i det hele. i utgangspunktet skulle jeg ikke ha begynt å skrive i det hele tatt. jeg begynte å skrive da jeg var åtte, mest som en mulig tilfluktsrute, mest som en erstatning for at jeg var et barn som ingen så. først var det ikke engang fullgode historier, det var mer 'jente ved navn sånn og sånn er så så gammel, og hun bor der og der, og i hagen har hun dukkehus. hun har en søster og en bror [...]'. jeg drømte meg bort når jeg forestilte meg hvordan livet var for ei fiktiv jente jeg ikke kjente. noen år seinere forandret ordene mine seg. jeg skrev når jeg var alene, når jeg unngikk mennesker og når jeg prøvde å sette ord på alt jeg ikke kunne snakke om. jeg skrev fordi jeg ikke fortalte noen at jeg var hun jenta som egentlig var mest redd for å leve med sin fars familie. jeg krypterte ordene mine så godt jeg kunne, slik at ingen kunne forstå hva de handlet om. til tider var de et hav av koder, men det var slik jeg overlevde. det var ikke før jeg var femten at jeg skjønte at skrivinga mi kunne klare seg bra også utenfor det krypterte. jeg møtte en mann som sa til meg at jeg var altfor ung til å skrive så bra, jeg var altfor ung til å ha så mye innsikt, og jeg hadde ennå så mange år foran meg. han lærte meg så ufattelig mye om ord, om hvor vakkert språket er, og om hvor mye som ikke kan sies med ord. det ble et vendepunkt av dimensjoner. siden den gang har jeg vært opptatt av å fange øyeblikkene og å skrive slik at jeg seinere ville huske det jeg hadde skrevet om.

og i denne prosessen med å skrive dikt på nytt, ser jeg alt dette. diktene mine er fulle av tap, av mennesker jeg har mistet. men jeg skriver fremdeles ikke noe særlig bra hvis ikke jeg går inn for det hundre prosent. på den ene siden vet jeg at diktene mine blir gode hvis jeg faktisk anstrenger meg. jeg vet at hvis jeg får fram hele historien, så er ikke diktene mine de du glemmer med det første. på den andre siden blir jeg innimellom fryktelig ambivalent når jeg ser resultatet etter å ha strevd med diktene mine i mange dager. diktet som heter "Catherine", for eksempel, når jeg ser på det nå, så gjør det like vondt som et dødsbudskap. det ble et vakkert dikt, og all ære til meg selv for det. men det hender jeg tenker at det ikke hjelper stort at diktet er vakkert når det handler om et menneske som ikke er i livet mitt på den måten lenger. et vakkert dikt veier liksom ikke opp for den vonde følelsen som plantet seg i magen på meg den siste gangen vi så hverandre. det er bare slik det er.