istad kom jeg over denne teksten fordi marthe hadde kommentert den,
jeg skrev den da jeg var femten, og når jeg leser den igjen nå,
så ser jeg hvor mye det er av "hawaii,oslo" i den, og for et driv - for et driv

"heartbeat"

han visste at morens gamle spilledåse lå lengst til
venstre i vinduskarmen. moren hadde latt ballerinaen i
spilledåsen ta sine evige piruetter når hun ikke fikk sove
om natten.

han spyttet på den hvite kisten. han spyttet og hvisket.
jeg tror han hvisket tilbake alle de øyeblikkene med
hjertevarme pappaen hans hadde gitt ham. ”faens dumme
kirke.” han hvisket, munnen var en streng som holdt på å
ryke. ”etterpå, etterpå skal jeg vise deg spilledåsen i
vinduskarmen og la danserinnen svinge seg i sine uendelige
piruetter.”

en dame formet ordet kondolerer foran oss. øynene dine ble
store og glassaktige. ”faens dumme kjerring! ut! hører
du?” du vred deg ut av grepet mitt, klorte damen i
ansiktet, klorte, klorte, klorte. heartbeat, beat,
heartbeat. stemmen din skjøt opp fra dypet i deg, de tørre
leppene dine sprakk. du spyttet. ”FAENS DUMME KIRKE!” du
sank ned på kirkegulvet. jeg strakte ut hånden, beveget
den over kinnet ditt. ”ikke –” begynte du og bøyde hodet.
likevel lot du meg legge hånda på nakken din, skyve deg
inn mot brystet mitt. ”hore, ” snørret du. ”jævla, jævla
hore.”

heartbeat, heartbeat, heartbeat. jeg danset meg levende,
ut av spilledåsen, inn i hjerteveggen din, heartbeat, en
piruett til, en piruett til. tyllskjørtet flagret, og du
fikk flashbacks, minner av en mor du såvidt hadde sett. du
spyttet, spyttet, spyttet. en sår lyd kom ut av munnen
din. jeg var der fremdeles. husker du det? heartbeat.
hånden min hvilte på ryggen din, jeg danset deg ut av
gråten. husker du det? sov nå. sov.