det er noe utrolig befriende med å ha vindusplass på bakeri sammen med håvard,
noe befriende med måten vi sitter og spiser og snakker og ser på mennesker
og jeg sier alt høyt, alt om c som er heit og som jeg ikke vet hva vil og som jeg lar være å tenke på, alt om min fascinasjon for menn og deres booksmart, alt om filmene jeg har lyst til å se, om det jeg har tenkt på så mange ganger at det ikke henger på greip for meg lenger

og mens jeg kjøper julegaver til mamma og til søsteren min, mens jeg gjør noe jeg ikke ville turt å gjøre for to år siden, mens jeg går fra platekompaniet til tanum til narvesen til en t-banestasjon, ser jeg på alle menneskene, jeg lurer på om de har lyst til å bli foreldre, om de ser for seg at de skal få barn en dag, jeg lurer på hvilke bøker som ligger på nattbordene deres, og jeg tenker på hvordan stemmen min har forandret seg, hvordan jeg kan høres myk ut, jeg kan høres ut som om jeg er blid, jeg høres ikke sint ut lenger, jeg høres ikke anstrengt ut lenger, og da jeg var femten hadde jeg ikke ord for hvor sint jeg var, jeg hadde enkelte ord jeg ikke turte si høyt, og jeg nektet å snakke om A som en gang banket i hjertet mitt så voldsomt at det gjorde vondt hver gang vi stod i jentegarderoben og skiftet, jeg kunne ikke se på henne da, jeg kunne ikke innfinne meg med at mennesker likte hverandres kropper, at de hadde noen å komme hjem til, det var ikke en snøballs sjanse i helvete, det kom ikke på tale

på mandag publiseres det et intervju med meg på dagbladets litteratursider, og et av diktene mine kommer til å bli trykket i avisa, og jeg har tenkt på mye, på at diktene mine, de uttrykker mange av de motstridende følelsene jeg har, alle lagene som må skrelles av hvis man er interessert i å komme til kjernen, det har egentlig ikke vært tydelig for meg før, men jeg merker det når jeg prøver å forklare diktene mine nå, de lar seg sjelden forklare med bare en forklaring, og jeg vet godt at hvis ikke det hadde vært for thomas, hvis ikke det hadde vært for sabrina som fikk meg ut av mørket, hvis ikke det hadde vært for katrine som lærte meg mer om å sette pris på de små tingene, hvis ikke det hadde vært for helge som skrev diktet om oppgang fem b (jeg husker det fremdeles, og jeg har ennå det diktet hengende på veggen, det han en gang skrev til meg), hvis ikke det hadde vært for kristina som fikk meg til å ta det siste steget, fikk meg til å våge å skrive alt jeg ennå ikke hadde skrevet om kinofløyel, hvis ikke det hadde vært for ylva som lærte meg mer om alle ordene man ikke sier enn noen andre har gjort - hvis ikke det hadde vært for alle dem, så hadde ikke diktene endt opp med å være min uttrykksform i dag

og det er når jeg går hjem i snøen, når jeg møter det tilbakeblikket som alltid har vært på netthinna, det bildet av jenta som går hjemover, hun går hjemover, forbi skolen, hun følger trærne slik hun alltid har gjort, hun trekker jakka tettere rundt seg, hun klarer ikke velge om hun skal gå til høyre eller venstre, hun er på gråten og hun vet da faen om hun slutter ordene med a-endinger eller om hun sier stuen og klokken akkurat som sin far, men hun vet at hun ikke har noen å komme hjem til, hun vet at snøen, den kjøler henne ned og nå ser hun seg ikke tilbake, men jeg ser meg alltid tilbake, jeg kan ikke la være å se meg tilbake, jeg sklir fordi snøen er glatt, jeg har ikke bestemt meg for om jeg er mest tilhenger av a-endinger eller en-endinger, og jeg går hjemover, jeg går oppoverbakke etter oppoverbakke, helt til jeg er tilbake i det huset jeg har lært å kjenne på nytt, helt til jeg er tilbake i det huset der jeg lærte å kjenne ordene på nytt

*

skattejakt

de ser
ut
som om de er en innsidehandel
de sitter på kirketrappa

vikla inn
innfiltra
akkurat nå
er de en frivillig skittentøyvask

han gjentar det

han vet jo hva hun er god for
og hun er solgt