| jeg tenker at kroppen hans er en katedral, og - |
[Sep. 10th, 2006|03:08 pm] |
| [ | Current Mood |
| | lykke, pur lykke. | ] |
| [ | Current Music |
| | maria mena - this bottle of wine / sorry [konsertopptak]. | ] | jeg fikk aldri sove i går så jeg studerte bildene farmor har på veggen på soverommet sitt, det er bilder av at farfar holder en bitteliten, tiny baby, og han trenger bare en arm til å holde babyen, jeg tror det er meg, og på andre bilder smiler de tre barna deres i sola, det gjør voldsomt inntrykk, jeg tror egentlig ikke jeg har lagt merke til de bildene før
og jeg legger meg ned i sengen, det er en dobbeltseng, jeg ser hendene hans i saktefilm, det er ikke snakk om hvem som helst sine hender, det er hendene hans og jeg ser hvordan jeg puster ham i nakken, jeg husker plutselig alt, jeg husker leiligheten jeg drømte om gjentatte ganger, han sitter der i en vinduskarm midt på natta eller i tidlig morgen, jeg ser kragebeinet hans og jeg vet hvorfor jeg sier at jeg skal bosette meg i halsgropen hans en dag, og jeg ser på ham og sier kroppen min kan også være en katedral, jeg ser hendene hans i saktefilm, de flimrer, og jeg hører ordene som skal sies og holdes innenfor, han mumler noe om øyvind rimberreid, som for å bevise at vi er en sammensmeltning av språk, som for å mykne meg opp fordi han ellers terger meg med å si at jeg må skrive kjærlighetsbrev til ibsen, og jeg ler, jeg er myk overalt, men jeg ler ikke, jeg tror mer jeg smiler det smilet som er så vanskelig å smile og prøver å la være å rødme, fordi han er en av få som får meg til å rødme og jeg husker jeg gikk sporenstreks til biblioteket og plukket ut øyvind rimberreid fra bokhylla, beveget fingrene over sidene, tenkte at dette eier vi sammen, dette eier vi faenmeg sammen, jeg ser blikket hans går i saktefilm, jeg tisser med døra åpen, han står der, i døråpningen, og jeg vet han ser på den bittelille vasken, han er for høy for speilet, men han lar vannet renne, og jeg begynner å skjelve, i am near bursting with tears, dette her er så hellig at du kan ikke tro det, jeg reiser meg, ser på ham, strekker ut en hånd og stryker ham over kinnet, alle disse ordene som bare sies i denne leiligheten, denne leiligheten er full av nedstøvede skuespill av ibsen, sola kryper over bokryggene, kryper over huden hans, og jeg hvisker at katedralen er åpen, velkommen inn og gudene vet, jeg husker alt, absolutt alt, hendene hans i saktefilm over kroppen min
og i dag morges, klokka var ti på seks, jeg måtte tisse, for jeg hadde ligget på albuen i flere timer, og jeg reiste meg, beina bærer ikke langt, men det er knapt en meter til den lille vasken, jeg synker ned på toalettet, ser opp på speilet
klokka er ti og farmor finner brød, smør og pålegg, hun har fire alternativer, jeg er enkel, jeg vil ha én skive, jeg vil ha vann, og jeg sier ikke brunost, jeg sier gjetost fordi hun sier det, hun ler, det er den samme latteren som når den vanskeligste kabalen går opp fordi det er jeg som legger den, vi sitter ved spisebordet i stuen (ja, jeg sier stuen fordi det er en stue, det er vestkantendinger i språket), hun sier at de har sluttet å spise frokost ved samme bord, det fungerer ikke lenger, de har blitt for gamle, farfar sitter i den gamle lenestolen og tar for seg aftenposten, dagsavisen, dagens næringsliv og østlendingen, jeg ser på hunden, petra, hun ivrer etter å hilse på meg, hopper opp og ned, farmor sier med den største kjærlighet at petra såvisst er en tålmodig hund
jeg tror jeg skal få tid til å lese igjennom aftenposten og dagsavisen, det er ennå en time til farmor kjører meg til t-banen, men før jeg får tatt for meg avisene, begynner farfar å snakke, og jeg setter utrolig stor pris på disse samtalene fordi de er nødt til å foregå i hans tempo, han er en gammel mann og han har en del skavanker, han har alltid hørt dårlig, han har en lammelse på halve stemmebåndet, men du verden, han har alltid vært en vakker mann, han har alltid sett bra ut, vi snakker om skolen, han er glad jeg gjør det bra der selv om han alltid har villet at jeg skulle studere på en ib-linje, og han forteller om da jeg var liten og han hørte så dårlig at samspillet mellom oss bestod av at han holdt meg i hånden mens jeg tok mine skritt over stuegulvet eller at jeg pludret med gjenstandene oppi pappesken de hentet opp fra kjelleren og han bare iakttok meg mens jeg tror farmor satt bak meg selv om han ikke nevner henne, han sier at jeg var en hånd han kunne høre igjennom all lydløsheten og i'm near bursting with tears again |
|
|